Bjarne Haakon Hanssen

Og investere nok penger for å sikre god helse i befolkningen er god helseøkonomi. Ved å finne alle dem som lever med diabetes uten å vite det, og sikre alle god og likeverdig behandling kan helsemilliarder spares.

Rundt en kvart million har diabetes i Norge, og like mange har høy risiko for å utvikle sykdommen i løpet av få år. Dersom diabetes ikke oppdages tidlig, eller behandlingen ikke er optimal, øker risikoen blant annet for hjerte- og karsykdom, fotsår og amputasjon, øyesykdom og blindhet, nyresykdom og nyresvikt.
Med økt fokus på forebygging, diagnostisering behandling og forskning er det mulig å unngå at så mange får diabetes og at mange mennesker får livene sine ødelagt av diabeteskomplikasjoner.
Våren 2006 la regjeringen fram Nasjonal strategi for diabetesområdet 2006 – 2010 for å ”møte utfordringene på diabetesområdet på en offensiv og helhetlig måte”. Strategien var et resultat av at et enstemmig Storting ba om en satsing.
Tre statsbudsjett senere mangler fortsatt nødvendige bevilgninger til oppfølging, og satsingen som Stortinget ba om uteblir. Nå begynner det å haste, og det eneste som nå er sikkert er at vi ikke kommer til å nå målene innen 2010. Alt for mange kommer til å ha diabetes uten å vite det, alt for mange kommer til å få type 2-diabetes, alt for mange kommer til å få alvorlige komplikasjoner. Spørsmålet er ikke om vi skal bruke penger på diabetes, men om vi skal bruke de på forebygging i dag, eller på reparasjon i morgen.
Hovedutfordringen innen diabetesområdet er at det er et stort gap mellom det vi vet og det vi gjør. Vi vet at type 2-diabetes kan forebygges eller utsettes dersom man finner dem med høy risiko og sørger for tett oppfølging. Studier viser at endring av levevaner reduserer risikoen med hele 60 %. Denne muligheten utnyttes ikke. Vi vet at tidlig diagnostikk og god behandling er avgjørende for å sikre et godt og langt liv med diabetes. I dag har om lag 120 000 diabetes uten å vite det, i tillegg viser studier at alt for mange ikke når behandlingsmålene.
Stortinget ba om en offensiv satsing. Regjeringen fulgte opp med et strategidokument. I forslaget til statsbudsjett er det mange gode intensjoner, men dessverre er det langt i fra nok for å møte dagens og framtidens diabetesutfordringer på en offensiv og helhetlig måte.
Ikke bare si at du vil satse Bjarne Håkon Hanssen – gjør det!

Anne Mette Liavaag
forbundsleder
Norges Diabetesforbund

Rektorers stilling/ansvar og mulighet og myndighet:
Omberg etterlyser vel egentlig hvilken mulighet rektorene ved den enkelte skole har, til å produsere en god og fin skoleverdag for våre håpefulle.
Det kan syntes som om Rektorene må styre sine innsigelser mot ævrige myndiheter i kommunene slik at deres stilling ikke kan og vil bli svekket, selvsagt er jeg enig i at rektorene må gå tjenestevei, men når dette er gjort og ingenting skjer, så må og vil selvsagt en god rektor varsle fra til andre i systemet som vil gjøre tilltak.
Dersom Omberg mener i sitt innlegg at dette ikke gjennomføres av den enkelte rektor i frykt for sin stilling, så er jeg enig om at systemet virker usedvanlig dårlig, da må vi rydde opp i dette omgående.
Selv oppfattet jeg at dette langt på vei var tilfelle ved barneskolen i Mjøndalen den gang som vi i FAU sto i spissen for å få bygget om skolen slik at den ble godkjent for videre drift i forhold til innemiljø.
Vi i FAU stilte oss bak en massiv aksjon for å få ordnet dette, dette etter at kommunen hadde forsømt sitt ansvar gjennom mange år, men hvem har egentlig skylden?
Jo dersom vi i alle disse årene hadde hatt en god rektor, med ryggrad for å ta det ansvaret som det er å ha mange ansatte og enda flere elever så hadde dette ikke vært noen problem, desverre ser det ut som om enkelte rektorer her i landet går rundt som “nyttige idioter” i forholdet til sine overordnede, hadde de vært stolte av sitt/sin yrke/stilling burde de trukket seg fra dette verv.
Hverken deres ansatte eller elever er tjent med at rektorene setter sin stilling høyere enn det faktum at skolene råtner på rot.
Ellers vil jeg nevne at jeg mener at det i Ombergs skolekrets syntes å være flere gode rektorer, rektorere som sikkert ikke får for mye pengeoverføringer fra kommunen, men som alikevel klarer å få til mye ved skolen.
Vi som foreldre merker i tilegg at det fokuseres mer på disiplin ovenfor elevene, dette er på høy tid og jeg tror at det over tid betyr både mer ro i klassene og en større respekt for å ta vare på felles skolematriell/bygninger. Dette vil igjen føre til bedre økonomi.
Min oppfordring til rektorene: stå på deres krav, men gå først i dere selv og sjekk om dere er egnet i deres stilling.
Det er nemlig slik at noen kan ha valgt feil stilling, noe jeg vil hevde både ved de manglene som Omberg beskriver og i andre tilfeller.

Einar Boldvik

Ytringsfriheten er en av våre viktigste demokratiske bærebjelker. I et åpent og fritt demokrati som Norge jo er, må den respekteres ellers står vi i fare for å undergrave vårt eget styresett.Den er grunnlovsfestet i §1 i grunnloven.

En fersk undersøkelse fra Utdannings-forbundet understøttet av en undersøkelse gjort av Universitetet i Oslo viser at norske skolerektorer skremmes til taushet av sine sjefer.
De tør ikke å uttale seg offentlig av frykt for reaksjoner. Hver femte grunnskolerektor sier de har fått refs etter å ha uttalt seg offentlig om kritikkverdige forhold på egen skole.
Fire av fem rektorer mener skoleledere ikke tør fortelle om kritikkverdige forhold i skolen. Forholdene har dermed forverret seg siden forrige undersøkelse i 2004.
Lojalitetskravene, (les: «vi sier ikke noe nedsettende om kritikkverdige forhold i egen kommune, gjør vi vel ? For det kan straffe seg.») overfor arbeidsgiver ser dermed ut til å kollidere med retten til frie ytringer.
Grunnlovens § 100 vedrørende ytringsfrihet lyder slik: «Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte.»
Dette betyr frihet til å ha egne meninger, til å motta og gi informasjon uten innblanding fra myndighetene, men det finnes selvsagt begrensninger. Det følger ansvar og plikter med denne rettigheten; demokratiske spilleregler skal gjelde og hensynet til folks verdighet og integritet. Ytringsfriheten må altså balanseres mot vern av andre rettigheter.
Hvor grensene for ytringsfriheten går, er vanskelig å si klart. Like viktig er spørsmålet om hvor langt lojaliteten skal strekke seg
Skolen er den arena hvor demokratiets grunnpillarer skal slås ned. Her skal de nye generasjonene lære spillereglene som gjelder i et demokratisk land. Grunnlovens §100 er særs viktig å få kunnskap om hva innebærer tidlig.
Det blir dermed et stort paradoks for elevene, foreldrene og lærerne når øverste leder i skolesamfunnet bindes og knebles. Selvsagt skal kritikkverdige forhold først søkes løst internt, dvs i den enkelte kommune.
Det vil være et klart lojalitetsbrudd dersom rektor løper til media om forhold som kanskje kunne vært løst på en grei måte ved å ta en telefon eller drøfte dette med kommuneledelsen.
Derimot når det er forsøkt opp og i mente, og hensynet til den tredje part; foreldre, elever og i tillegg ansatte krever fokus på problemene som forblir uløste og feies under teppet, da bør rektor sterkt vurdere å bruke sin ytringsfrihet i det offentlige rom.
Å bli kalt inn på teppet og frykte reaksjoner for å benytte seg av demokratiets spilleregler skal og må ikke aksepteres.
Dette vil være å ta sjumilssteg tilbake til en tid vi ikke ønsker igjen, eller tilnærme oss styresett vi ikke ønsker å sammenlikne oss med.
Budskapet til rektorene må bli: Bruk ytringsfriheten for det den er verdt, og heller en gang for mye enn en gang for lite. Vurder nøye grenseoppgangen til lojalitet, samt legg i en porsjon sunt bondevett.
Våre rektormedlemmer og skoleledermedlemmer for øvrig skal vite at Utdanningsforbundet er en arbeidstakerorganisasjon som alltid vil arbeide hardt for at ytringsfriheten respekteres og etterleves.

Jon Omberg
styremedlem
Utdanningsforbundet Buskerud

Det har i den senere tid blitt lansert flere alternativ for beliggendhet av brannstasjon for Nedre Eiker. Det ene er at brannstasjonen fortsatt skal være på Nedre Eiker kommunes tomt ved Orkidehøgda Mjøndalen og at Nedre Eiker trekker seg fra samarbeide med DRBV IKS Det andre er at Nedre Eiker forblir i IKS DRBV, hvor brannstasjonen fortsatt blir liggende på forannevnte sted, men senere eventuelt blir flyttet til ett mer sentralt sted for både Øvre og Nedre Eiker grunnet vårt samarbeide i IKS DRBV. Det første alternativ hvor Nedre Eiker trekker seg fra samarbeide og kjører sitt eget løp vil medføre en kostnad for kun drift på 14.113.948 kroner pr. år.
I tillegg kommer utgifter til leie av treningslokale, husleie, brannbil, oppgradering av alt utstyr, kurs for de ansatte og diverse annet som følger med driften så som anskaffelse av nytt utstyr, samt avskrivninger. Dessuten må Nedre Eiker kommune ha iverksatt en risiko og sårbarhetsanalyse (brannordning før det kan gå ut av det felles samarbeide med de ekstra kosnader det medfører).
Alternativ to at Nedre Eiker fortsatt forblir medlem i DRBV IKS Dette har i dag en kostnad på kr.9.471.000,- og som blir øket med ca. kr. 2.000.000,- i 2009, samt det må forventes noe økning videre i utgiftene. Lengre frem i tid vil det måtte bygges en ny brannstasjon for Øvre og Nedre Eiker og da må Nedre Eiker forlange at den legges til kommunedele på Loesmoen. Her vil de to kommuner dele på alle fordeler det er med stordrift både når det gjelder utstyr og mannskaper.
Alle i Nedre Eiker vil gjerne at vi beholder vår brannstasjon i kommunen., men til hvilke pris.
Alternativ 1 Fordel kort utrykningstid. Bakdel kommunen står alene om alle utgifter og vil ha meget store problemer med alle oppgraderinger og nyanskaffelser som dette medfører med fra før en meget dårlig økonomi.
Alternativ 2 Fordel. Ett samarbeide som vil gi en topp moderne brannstasjon, utstyr, god beredskap og fornøyde mannskaper til en lavere pris, samt tilgang på spesialutstyr som det ikke vil være mulig anskaffe for en brannstasjon alene utenfor samarbeide. Bakdel en noe lengre utryknings tid ( Loesmoen -Orkidehøgda ).
Her kan utrykning til Krokstadelva kortes noe ned ved fjernstyrt lysregulering av kjøreretning på Mjøndalsbrua (Liten kostnad ), samt lysregulert ankomst til hovedveiene ved en eventuelt ny brannstasjon på Loesmoen
I stedet for alle disse innlegg i avisene for og i mot de forskjellige alternativ la rådmannen få i oppgave å fremlegge kostnader og bakdeler ved ett fortsatt medlemskap DRBV IKS eller at kommunen selv overtar det fulle og hele ansvar for drift av en til hver tid oppgradert brannstasjon.
Med dette kan våre politikere og bygdas befolkning danne seg ett nøytralt bilde av hva som gagner Nedre Eiker kommune og dermed ta det rette valg. Husk Nedre Eiker kommune har ikke økonomi til den løsningen som faller dyrest. PS. Ta en prat med våre brannmanskaper og hør deres mening da de burde kjenne problemstillingen best.
HOT.

Gruppeleder Orsten

Et enstemmig formannskap i Nedre Eiker har uttalt at brannstasjonen i Mjøndalen skal bestå. I Eikerbladet 31.10 har signaturen HOT et innlegg der han argumenterer for en felles brannstasjon på Loesmoen.

Han bruker en del spalteplass på å forklare hvor dyrt det blir å opprettholde egen brannstasjon i Mjøndalen.
Det fullt legitimt for alle innbyggere i Nedre Eiker å argumentere mot de beslutninger som gjøres i formannskapet, og det er i demokratiets interesse at alle synspunkter kommer fram i den offentlige debatten. Saken er imidlertid at alle politisk interesserte i Nedre Eiker veit at signaturen HOT står for Hans Oddvar Thoresen, Fremskrittspartiets varamann til kommunestyret og teknisk hovedutvalg.
Når en folkevalgt for det største av flertallspartiene i kommunestyret engasjerer seg i avisdebatt, regner alle som leser avisa med at debattanten målbærer et syn som har oppslutning i det partiet vedkommende representerer. Forrige gang spørsmålet om brannstasjon på Loesmoen var framme i avisene, var det også en av FrPs representanter, Kåre Fredriksen, som uttalte seg positivt om denne løsningen. I ettertid har Fredriksen hevdet at utsagnene hans var tatt ut av en sammenheng. Han tok konsekvensen av dette og trakk seg øyeblikkelig som kommunens representant i Drammensregionens brannvesen. Jeg og andre i det politiske miljøet i Nedre Eiker oppfattet at Fredriksen trakk seg fordi han ikke ville skape tvil om at FrP sto samla om at brannstasjonen i Mjøndalen skal opprettholdes.
Når vi nå får et nytt utspill om samme sak fra samme parti, er det nærliggende å spørre hva FrP og resten av flertallspartiene i Nedre Eiker egentlig mener. Det er nemlig ingen tvil om at man på sosialistisk side vil gjøre alt som står i vår makt for å beholde dagens brannstasjon. Sjølsagt skal rådmannen utrede de økonomiske konsekvensene av ulike administrative ordninger, det burde HOT vite at alltid skjer i slike saker.
Spørsmålet om brannstasjon i Mjøndalen handler imidlertid om mye mer enn økonomi og administrativ tilknytning. Det dreier seg i første rekke om trygghet for Nedre Eikers innbyggere når det oppstår brann, skjer trafikkulykker eller det er behov for hurtig innsats med en hjertestarter. Da blir det ikke slik som HOT skriver at «Nedre Eiker kommune ikke har økonomi til den løsningen som faller dyrest».
Vi sosialister mener at Nedre Eiker kommune ikke kan la være å betale for den løsningen som på best måte ivaretar innbyggernes liv og sikkerhet. Derfor har SV programfesta at vi skal beholde brannstasjonen i Nedre Eiker, og derfor ønska ikke SV å gå inn i et interkommunalt brannvesen før vi fikk garanti for at brannstasjonen vår ikke skulle legges ned. Den gang var SV en del av det politiske flertallet, og sammen med Ap kunne vi sørge for ei god brannordning i kommunen, ei ordning som også de borgerlige partiene enstemmig slutta seg til. Etter HOT sitt siste avisinnlegg blir vi nå usikre på om FrP stadig er enig i de beslutningene partiet tidligere har stilt seg bak.

Tor Orsteen
Nedre Eiker SV